kathrine
Denne uken er jeg på kurs i emosjonell innsikt.
DET er spennende!
Alle disse ubevisste følelsene, som styrer mellom 90-95 prosent av valgene våre.
Jeg har lært å tenke, men jeg har aldri lært å føle.
Om en måned fyller jeg 50 år, og dette er mamma og pappas presang til meg.
Et fantastisk kurs i emosjonell og relasjonell intelligens i regi av Relasjonssenteret.
Jo mer vi lærer på dette kurset, dess mer kjenner jeg en sult etter å lære mer.
Her er ingen følelser farlige, hverken gråt, latter eller brølende raseri.
Det er frigjørende, og jeg opplever at dette er fremtidens kjernekunnskap:
Innsikt i egne følelser.
Forståelse av relasjoner.
Hvordan snakke sammen så vi hemmer konflikt i stedet for kaste bensin på bålet?
Hvordan snakke til oss selv som om vi snakker til gode venner?
En selvfølge
Dagens Fuelbox-spørsmål passer godt inn her.
Hva tar du for gitt?
Det heter jo at vi ikke skal ta noe for gitt.
Likevel gjør jeg jo det.
Jeg har faktisk tatt hjernen min for gitt.
Jeg tar det for gitt av den skal fungere, tenke og gjøre jobben sin.
Det ønsker jeg å slutte med, for hjernen trenger omsorg og omtanke.
Hjernen trenger trening og oppmuntring – pleie og rengjøring.
For ikke å snakke om ro og fred.
Avkobling.
Frakopling.
Lading.
Jeg kjenner at hjernen slapper mer av bare jeg skriver disse ordene
– omtanke – oppmuntring – pleie – omsorg – ro og fred.
Intellekt og følelser
Jeg tenkte lenge på hjernen som en intellektuell maskin for konkret problemløsing.
Så viser den seg å være så veldig mye mer.
Hjernen er for eksempel livredd.
Og eldgammel.
Den eldste delen – Amygdala – stammer fra den tiden mennesker gikk rundt og måtte passe seg for ikke å bli spist av løver.
Hjernen vår programmert til skvettenhet:
”Uæææææ! Får jeg lunch eller blir jeg lunch?”
Hjerneforskningen kaller dette for negativity bias.
Å hemme konflikt
Det er ikke hensiktsmessig å være så skvetten nå for tiden.
Så redd og negativ.
Det er derfor jeg ønsker å lære meg mer om følelsene.
Lære mer om språket jeg bruker, både når jeg snakker og skriver.
Jeg vil snakke og skrive på en måte som er konflikthemmende.
Jeg vil lære en ny måte å være i verden på, som kursleder Hanne Hjertaas sier.
På kurset lærer vi å bevege oss bort fra det upersonlige du, man og vi.
Å snakke «på vegne av» mange, virker konfliktfremmende i en samtale.
Det er mye bedre å snakke ut fra personlig erfaring.
Jeg opplever det sånn… Jeg har behov for…. Hva tenker du om det?
Det er konflikthemmende.
Å sette ord på følelser, og stille åpne spørsmål med et oppriktig ønske å forstå andre mennesker.
Ikke snakke for å ha rett, og «vinne» samtaler.
Dette er ny praksis for meg, som har konkurrert med språket gjennom et langt liv som journalist, og jeg er veldig glad for å ha funnet dette kurset.
Hva med deg?
Hva tar du for gitt?
Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet, så lærer vi sammen.