Kunsten å takke nei

Kunsten å takke nei

Nei er vanskelig. Nei er ubehagelig.
Nei krever forklaring. Nei er livsviktig, og vi må trene.
Ikke minst på å tåle andres nei.
Først da kan vi svare et ekte ja.

Det finnes en organisasjon i Norge som trener ungdom på å si nei. De trener på å stå imot gruppepress, og de trener på å våge og bry seg. Jeg skulle ønske det fantes en slik organisasjon for voksne.

MOT ble opprinnelig startet av Rune Bratseth, Johan Olav Koss, Dag Otto Lauritzen og Atle Vårdal. Målet er å styrke ungdoms selvfølelse og livsmot. Snart 20 år senere samarbeider de med 300 skoler, og de når 65.000 ungdommer over hele Norge. De forebygger mobbing og gruppepress – de fremmer selvstendighet og omtanke.

Ubehag er bra
Vi mennesker trenger å ha en flokk. Så intenst frykter vi utenforskapet at vi kan finne på plage andre for å få innpass i en bestemt gruppe. Plutselig liker vi noe vi egentlig ikke liker. Tar avstand fra noe som betyr mye for oss. Fordi de kule, de mektige – flokkledere av alle slag, forventer det.

Det følger ubehag med å si nei. Vi risikerer å irritere noen. Såre noen. Bli upopulære. Utestengt fra fellesskapet. Nei er for viderekomne.

Jeg kjenner dette på kroppen hver dag. Som klassisk flink pike er det mye lettere for meg å være grei og si ja, enn å stå fast og takke nei. Denne tilbøyeligheten har ført meg på ville veier. Den har ført meg inn i utmattelse og dårlig selvbilde.

Derfor har jeg nå en fast regel for beslutninger:

”Velg ubehag nå, fremfor utmattelse siden.”

Jeg gjentar setningen mange ganger: ”Velg ubehag nå…”
Og selv om MOT ikke arrangerer kurs for voksne, er det mye å lære av hjemmesidene deres. Når vi sier nei til noe, sier vi ja til noe annet. Mot til å si nei er omsorg for oss selv.

Akkurat her begynner den kyniske stemmen inne i meg å blåse seg opp. For henne er dette banalt selvhjelpstull. Jeg kjenner denne stemmen godt, og jeg takker ofte nei til å høre på henne. Hun skal ikke ødelegge min lyst til å leke, lære og leve.

Stå fast!
Å svare nei blir lettere når vi kjenner egne verdier. Hva navigerer vi etter? Hva er viktig for oss? Er det kunnskap? Respekt? Seriøsitet? Grundighet? Glede? Ærlighet? Åpenhet? Vi kan bare velge fire hver. Det er fristende å velge mange, men da blir kompassretningen uklar. Dette gjelder mennesker, bedrifter og organisasjoner.

”Verdier er kakepynt, vås og hersketeknikker,” snøfter den kyniske stemmen. ”Rene selvfølgeligheter!”

”Nei!” svarer oppriktigheten. ”Verdier er tull bare hvis de ikke praktiseres. Verdier er gull hvis de brukes. De er vårt beste kompass når vi skal våge å si nei.”

Her får oppriktigheten støtte fra uventet hold, fra den danske psykologiprofessor Svend Brinkman, og hans protestbok Stå fast – et oppgjør med tidens utviklingstvang.

”Karakter har den som står fast på bestemte verdier som verdifulle, og som derfor kan si nei når disse verdiene trues,” skriver han i boken som for tiden selger som varmt dansk franskbrød til skeptikere og utviklingsmotstandere over hele Norden.

Når vi lever etter verdiene våre, har vi integritet. Da halser vi ikke etter de siste trendene, men har slått rot i noe bestemt. Noe som fremstår som viktigere enn alt annet for oss. Grunnverdier.

Å akseptere kritikk
Verdiene hjelper oss også til å respektere andres nei. Til å tåle kritikk. Og for viderekomne – be om kritikk. De av oss som ikke har trent aktivt på ubehaget, går gjerne rett i forsvar.

Det gjør vi fordi mennesker frykter fem store ting, skriver Svein Harald Røine i sin bok Modig – finn ditt Hverdagsmot, som ble lansert nylig. Han beskriver de fem største skrekkområdene i menneskelivet slik:

Å bli avvist
Å bli avslørt
Å bli ledd av
Å miste noe vi har
Det ukjente

Røines råd er nettopp å velge ubehaget. Ønske frykten velkommen. 
Trene på å bli avvist. 
Smile til folk som ikke smiler tilbake.
 Gjøre feil. 
Finne grunnverdiene. Da kan vi bli modige. Da kan vi akseptere kritikk. Da kan vi møte motstand.

Mot, glede og åpenhet
Så hvis jeg holder et dårlig foredrag eller bommer i en vanskelig debatt, trenger jeg ikke dra for gardinene og trøstespise av skam (selv om jeg ofte gjør det). Perfeksjon er ikke en grunnverdi for meg. Mot, derimot, er det, og motet kommer ikke uten feiltrinn og tabber.

Glede er en annen grunnverdi, og aldri har jeg fått så mye kjeft som etter at jeg begynte å navigere etter glede. Erfaringen er at glede kan havne i klammeri med seriøs. Verdier er ikke alltid enige, og det koster å stå for noe.

Når en stor avis fremstiller meg som en pinlig ”messias”, og hevder at ”endetiden er nær”, tar jeg veien om grunnverdiene før jeg går rett i bakken. Er popularitet ett av mine mål? Nei. Men åpenhet er en av grunnverdiene, og åpenheten kan definitivt være pinlig. Det er derfor den ofte er så lite fristende.

Med klare grunnverdier kan jeg lytte til kritikere. Bestemme meg for å si nei takk til noen av dem, og ja takk til andre. Her ligger nøkkelen. Vi kan velge. Vi vet hvor vi står.

Det er dette vi skal lære ungene våre. Vise dem at vi sliter side om side med dem. Jeg tror dette er en av veiene ut av det lammende prestasjonsklimaet vi snakker mye om for tiden. Generasjon prestasjon. La dem se oss feile.

Din egen vei
Så mens vi venter på et MOT-kurs for voksne, får vi hjelpe hverandre så godt vi kan. Så her kommer min daglige styrketrening for større mot:
– Velg ubehag nå, fremfor utmattelse siden.
– Si nei på en tydelig og vennlig måte.
– Akseptér kritikk og andres nei. De setter sine grenser.

Eller enda bedre. Du kan takke nei til mine metoder, og finne dine egne.
Det er sann frihet.

Hva er dine triks for å takke nei, og ta gode beslutninger?
Jeg blir veldig glad for å høre fra dere!

Les mer:
Raushet provoserer igjen
Hva er raushet?
Fra kvinnekamp til menneskekamp