Unnskyld, Sophie Elise!

Jeg fikk selvbiografien til Sophie Elise til jul, og ble fornærmet.
Det er helt sant, og jeg er flau.
Sannheten er at hun reddet julen min.

Jeg, dømme Sophie Elise?
Jeg, som gråt, var ulykkelig, og gjorde menneskene rundt meg ulykkelige på julaften?
Jeg som hjelpeløst ramler ned i ”julehullet”, fordi jeg kjenner meg alene.
Fordi jeg ikke klarer å la være å sammenligne meg med andre i julen.
Fordi jeg er singel på åttende året, og akkurat så barnløs som jeg kommer til å være resten av livet.
Det er ikke noen hemmelighet at julen er den tyngste høytiden for sånne som meg.

Så får jeg boken til Sophie Elise, og hun hjelper meg opp av det mørke hullet.
Hun er så brutalt ærlig, så gjenkjennelig destruktiv, og så velsignet kontrastfylt at jeg sitter fascinert og takknemlig tilbake.

Alt er personlig
Jeg kjenner selvfølgelig på forferdelsen over den kroppsgalskapen som Sophie Elise representerer, med sine botox-lepper, pupper og rumpe, doble sett øyenvipper og you name it!
Jeg forstår også at hun er et forbilde, slik boktittelen fastslår.

Hun har en av de mest leste bloggene i Norge, med nær 60.000 lesere daglig.
I 2015 ble hun kåret til Norges mektigste mediekvinne av nettstedet Medier24.
Hun skriver om et liv med mobbing, selvskading og til tider ikke-eksisterende selvbilde.
Det er botox og doble øyenvipper, samtidig som hun driver en profesjonell mediebedrift.

Hvorfor har Sophie Elise blitt så stor?
Jeg tror det er fordi hun er et feilbarlig menneske – feiltastisk – på grensen til feildunderlig.
Hun sliter, tviler, snubler og reiser seg igjen.
Hun erkjenner at hun er dundrende subjektiv, og forteller åpent om hvordan hun bruker sårbarheten sin for å få oppmerksomhet.
«Det er sånn denne bloggverdenen fungerer.»

Ærlig.
Hun er dobbel og trippel, akkurat som øyenvippene, palmeoljemotstanden og BH-innleggene sine.
Hvis du ønsker å lese om debatten rundt Sophie Elise, så anbefaler jeg denne kronikken av Kristine Banggren i Aftenposten.

Er endetiden nær?
I høst har det rast en debatt om den såkalte virkelighetslitteraturen.
Forfattere, bloggere og journalister som skriver fra sitt eget liv.
Mange holder seg for nesen, og håper at styggedommen går over.
Sike som Frode Helmich Pedersen, redaksjonsmedlem i magasinet Vinduet.
Han frykter at selvfiksjonen er et litterært endetidsfenomen.

Jeg tror tvert imot at vi nå har lest vår adferdsforskning – vår hjerneforskning – vår Kahneman.
Vi vet vet nøyaktig hvor lite rasjonelle og objektive vi mennesker er.
Ganske sikkert inkludert Frode Helmich Pedersen.
Vi vet hvor ravende sammensatte av fordommer, sympatier og antipatier vi er.
At vi gjør nesten hva som helst for å slippe å tape – være utestengt og ignorert.
Det er her Sophie Elise treffer sin egen samtid rett i mellomgulvet.

Vi kan late som om vi har svarene og er eksperter aldri så mye:
Det eneste vi kan ha håp om å snakke sant om her i verden, er våre egne opplevelser. Jeg tror det er derfor er det så mange av oss gjør nettopp det. Vi deler egne historier, ikke fordi vi er så unike.
Snarere tvert imot; fordi vi er så like. Det gir mening å dele dem for å nå frem til hverandre. Det er vel i bunn og grunn det vi ønsker, alle sammen? Og er det ikke dét, må vi starte samtalen her:
Hva ønsker vi å oppnå med debattene – samtalene – det vi deler?
Spiltte?
Herske?
Imponere?
Skade?
Få innpass?
Smigre?
Glede?
Utvikle?
Utfordre?
Dette skal vi snakke mer om!

Bryter idealer
Bloggere som Sophie Elise bryter med det litterære idealet om å dikte. Hun utfordrer definitivt
estetikken, og den litterære gode smak. På toppen av det hele kan vi klaske det massive bruddet på det norske idealet om beskjedenhet.

Det er forståelig at strømmen av personlige historier kan virke frastøtende og skremmende på mange, men det som dypest sett står på spill her, er definisjonsmakten. Reglene for hva som er sosialt aksepterte uttrykksformer i det offentlige rom. I dette perspektivet kan virkelighetslitteraturen oppleves som et sosialt frigjøringsprosjekt. Vi er mange som lengter etter nye måter å uttrykke oss på.

Selv ønsker jeg dypt og inderlig å vi en dag kan klare å bryte ut av den ofte suverene og konkurransepregede måten vi kommunisere på i det offentlige rom. At vi kan lære oss å lytte til meningsmotstandere uten å demonisere dem. Det er ikke lett. Det er emosjonelt krevende.
Jeg tror likevel dette er helt nødvendig for å ha håp om å få gjort noe med mobbing, forakt og hatprat.

Bak kulissene
Mange av virkelighetsforfatterne inviterer til en ny måte å kommunisere på. De deler. De tviler. De forsøker å snakke sant. De bryter ut av kravene om å være kjølig tilbakelente og ryddig rasjonelle.
De søker ikke først og fremst å imponere. De ønsker å bevege.

Det gjelder når Vigdis Hjort skriver om alkoholtrøbbel og når Karl Ove Knausgård skriver om skam og for tidlig sædavgang. Det gjelder når Trude Lorentzen skriver om morens selvmord, og når Torgeir Wittersø Skancke skriver om å miste en sønn.

Hva om disse forfatterne er det motsatte av endetidsstemmer? Hva om de tvert imot er veivisere? Ut av perfeksjonssamfunnet. Ut av fasadesamfunnet, der hovedsaken er å finne noen å konkurrere med, og noen skylde på hvis vi taper?

Hovedbudskapet deres lyder som følger: Det er ikke så farlig. Vi er mennesker. Vi kjemper, vi sliter, vi dummer oss ut, vi faller – og vi kan reise oss igjen. La oss dele disse historiene, i stedet for å luske rundt i hver vår fryktsomme boble av skam og perfeksjon.

Film, bilder, kunst
Mange frykter at nye generasjoner vil velge skjermer og lett fordøyelige betroelser til fordel for langsomme, boklige studier. Jeg tror de har rett. Spørsmålet er om det gjør noe.

Vi bader i historier, og de fortelles på alle tenkelige måter. Levende bilder, foto og grafiske uttrykk. Skriftspråket, som lenge har vært den intellektuelle Formel 1-øvelsen, har fått seriøs konkurranse. Det er uunngåelig, og det vil flytte definisjonsmakt.

Jeg har selv levd av skriftspråket i 25 år, og ser klart hvordan språk og ord juger. Hvordan fint prat kan maskere underliggende intensjoner og motiver. Ordene utgjør en relativt liten del av kommunikasjonen vår. Det er derfor tegninger, lyd og bilder fungerer så godt. Det er derfor tradisjonsrike Oxford Dictionaries i fjor valgte smilefjeset «jeg ler så jeg griner» til årets nyord. 😀
Skriftspråket utfordres – til beste for menneskene.

Mørk middelalder
”Vi mennesker befinner oss i den mørke middelalder når det gjelder å snakke sammen”, skrev daværende debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende for et år siden.

Vi er ikke kommet så veldig mye lenger i løpet av 2016, men vi begynner i det minste å erkjenne at forakt og hat er et grunnleggende problem i den offentlige samtalen. Ethvert menneske med tilgang til spalter og sendeflater har et ekstra ansvar for hvordan samtaleklimaet vårt utvikler seg.

Dette klimaet blir bedre av hver eneste penn, hver eneste stemme som våger å slippe taket i den tradisjonelle opphøyde posisjonen som bitende, klandrende og allvitende. Som våger å vise oss hvem de er. Som snakker sant. Som appellerer til det fellesmenneskelige i oss. Det som samler.

Virkelighetslitteraturen kan hjelpe oss i riktig retning.
Takk, Sophie Elise!

En takk også til deg som har holdt ut helt ned hit.

Jeg vil gjerne høre hva du tenker om det å dele egne historier i offentligheten.
Er det for privat?
Er det kynisk?
Truer det seriøsiteten i den offentlige samtalen, slik mange samfunnsdebattanter frykter?
Eller er de først og fremst redde for at de må bidra personlig selv?

Les mer her!
Hva er raushet?
Vi ler så vi griner!
Kvinnen bak fredsprisen