Vår indre Billy Elliot

Det finnes en vei ut av mobbing. Den går gjennom frykt og fordommer, og ender i vårt eget personlige mot. Vi trenger kontakt med vår indre Billy Elliot.

Hun står mellom ribbeveggen og veggen. Det skal ikke være mulig å klemme jentekroppen inn her, men Sunniva er bitteliten. Dessuten er hun livredd for kanonballen. Hun kjenner ribbeveggen mot nesa og tenker på Torgersen-brødrene. De truet med å tenne på jakka hennes på vei til skolen.

Så skjer det vi drømmer om. Det kommer et menneske. Hun heter Hege, og hun sier til Sunniva:
”I dag skal de ta deg, men jeg skal gå sammen med deg.”
Og så gjør hun det.
Hun går sammen med Sunniva.
Hele dagen.

”Hege var mitt første skritt til å bli tydelig”, sier Sunniva i dag.
”Jeg bestemte meg for å bli som henne. Stå opp for de som trenger det.”

Hva tror vi på?
Og det har hun sannelig blitt. Sunniva Gylver er en av landets aller kjæreste prester. Hun forteller oss det vi trenger å høre, om og om igjen: At vi mennesker påvirker hverandre mye mer enn vi tror, og vi vet aldri når vi er vendepunktet for andre.

Sunniva Gylver reiser landet rundt og holder formidable foredrag for jurister, økonomer, journalister og lærere. Hun lar oss tygge på helt grunnleggende spørsmål.
Hva tror jeg på?
Hva brenner jeg for?
Hva slags samfunn vil jeg bidra til mens jeg lever her?

Så deilig å hate
Norge snakker om mobbing igjen. Det tar livet av folk, og vi vil ikke ha det. Like fullt gir vi oss ikke. Snakker skit. Om naboer og venner. Om kollegaer, konkurrenter og meningsmotstandere. Peker på gutter som er feminine. Jenter som er maskuline. Han er homo. Hun er hore. Helt dagligdags.

Det er så deilig å ha noen å hate. Det er deilig for den aller eldste og mest primitive delen av hjernen vår. Den som er kronisk livredd for å være utenfor, bli spist, være utestengt fra fellesskapet. Den sitter bak i nakken og kalles reptilhjernen – skapt for å slåss eller flykte. Spise eller bli spist.

Heldigvis er vi også utstyrt med en tryggere og mer ”moderne” hjernedel – kalt neocortex – utviklet i løpet av den siste millionen av år. Den sitter foran i skallen, og er ekstremt viktig når vi skal gjøre som Hege. Være modige. Stå opp for det vi tror på. Være sanne. Tåle latter og pekefingre fra andres reptilhjerner – for ikke å snakke om vår egen…

Min livredde reptilhjerne er i fullt beredskap mens jeg skriver dette. Er det bra nok? Er jeg bra nok? Blir jeg utestengt? Kommer de til å le av meg?

Heldigvis får jeg hjelp av neocortex, som beroliger meg så godt den kan: Det gjør ikke noe, så lenge du står opp for det du tror på. Så lenge du er modig. Så lenge du driver med det du brenner for.

Boksing og ballett
Dagene våre består av reiser fra reptilhjernen til den fremre hjernedel. Vi har hele tiden valget mellom å skygge banen eller stå opp for det vi tror på.

Jeg kaller dette jakten på vår indre Billy Elliot. Gutten sprenger sosiale og kulturelle lydmurer i den prisbelønte filmen og musikalen, som for tiden går for fulle hus på Folketeateret i Oslo.

Billy Elliot trosser den kollektive reptilhjernenen. Han våger å utfordre det britiske gruvesamfunnets dype frykt og forakt for alt som er annerledes. Billys fundamentale synd er at han ikke vil spille fotball eller bokse. Han vil danse. Billy elsker å danse!

Rekk opp hånden dere som tror denne kampen ikke fortsatt foregår i norske skolegårder, treningsgarderober og arbeidsplasser? Nemlig. Vår kollektive reptilhjerne står alltid klar til å dømme, flykte og mobbe.

Det er derfor vi trenger å se Billy Elliot om og om igjen. Vi trenger å bli påminnet om hva vi kan være. At vi kan endre oss. At vi kan endre samfunnet rundt oss. At det nytter. Hvis vi våger.

Drømmen om motet
”Hvordan føles det når du danser”, spør opptakslederen ved Royal Ballet School Billy mot slutten av filmen.

”Alt forandrer seg. Hele kroppen forandrer seg. Det er som ild. Jeg flyr. Flyr som en fugl. Det er som elektrisitet. Ja, akkurat som elektrisitet.”

Aldri har jeg hørt en vakrere beskrivelse av reisen fra reptilhjernen til neocortex – fra frykt til kjærlighet, og jeg tenker at det må være denne reisen forfatter Olav H. Hauge forteller om i diktet Draumen.

Om drømmen vi bærer på. At det vidunderlige skal skje. At det må skje. At tiden skal åpne seg. At hjerter skal åpne seg. At dører skal åpne seg. Kilder springe. At vi en morgenstund skal gli inn i en bukt vi ikke har visst om.

Dette er reisen ut av frykten. Ut av reptilhjernen. Inn dit motet bor.

Veien ut av fordommer
Det er derfor vi trenger mennesker som Jakob Semb Aasmundsen (18) fra Tønsberg. Jakob er kraften bak organisasjonen World Againt Prejudice (WAP), som setter søkelyset på fordommer av alle slag.

I år tilbyr han oss en julekalender med 24 levende fordommer på Facebook. Ingen fordom er for liten, og ingen for stor. Vi møter fordommer mot lærere. Mot journalister. Mot kristne. Mot hundeeiere. Mot deltakere i Birkebeineren.

Jakob og gjengen hans i WAP oppfordrer oss til å erkjenne egne fordommer, dele dem, le av dem og ta farvel med dem. Dette er anti-mobbearbeid av beste sort, og leder hen til den store, felles oppgaven: Å bygge et samfunn der barn, unge og voksne våger å være seg selv. Bygge kulturer der det er lov å feile, stå opp for seg selv og for andre. Utvikle mennesker som gang på gang, dag etter dag, velger kjærlighet fremfor frykt.

Love Actually
Jeg kjenner meg såpass trygg nå at jeg våger å la åpningsscenen fra filmen Love Actually få avslutte. Superjulefilmen er et vennlig dult i retning av en verden sett fra neocortex.

”Hver gang verden gjør meg nedfor, tenker jeg på ankomsthallen på Heathrow. Mange mener vi lever i en grådig, hatefull verden. Jeg ser det ikke slik. For meg virker det som om kjærligheten er overalt.”

Jeg er så TAKKNEMLIG for at du leser dette!
Og jeg er spent på din historie og erfaringer rundt mobbing.
Hvor tror du er veien videre?