kathrineÅ rydde i pressens svinesti
Vi mediefolk har mye å rydde opp i.
Kollektivt forfengelige, arrogante og lukkede.
Takk til statsminister Erna Solberg, som har gjort ryddejobben litt lettere for oss!
Statsminister Erna Solberg (H) brøt en lang tradisjon i den norske statsskikken da hun valgte å plassere utenriksministeren et stykke nede ved Kongens bord.
– Alle er like viktige i min regjering, sa Solberg da avisen Dagens Næringsliv konfronterte henne med endringen.
– Jeg er ikke tilhenger av rangeringssystemer. Jeg er ikke tilhenger av alt testosteron-greier som er rundt prestisje.
– Du er den første som tenker på denne måten?
– Ja, vet du hva, jeg har tenkt å tenke nytt på mange områder.
Forfengelig fyrverkeri
Solbergs endring i statsrådsplasseringen fikk meg til å tenke på hvilke prestisjehierarkier som fungerer rundt oss – ikke minst på våre egne, i pressen.
Det er 23 år siden jeg startet som finansjournalist, og man trenger ikke høyere matematisk utdannelse for å regne ut at en forfengelig siviløkonom med master i internasjonal politikk og økonomi har kjent seg klar for store oppgaver.
På toppen av faghierarkiet. Der krigen, finansene og storpolitikken bor.
Stor var derfor forargelsen da jeg ofte befant meg i situasjoner der at jeg måtte skrive om skole, barnehage og kjønnsproblematikk.
Jeg!
Skole og barnehage!
Jeg er økonom med master i International Affairs!
Jeg skal skrive om globalisering. Om Verdensbanken. IMF. Om oljefondet. FN. Norges Bank. De viktige sakene!
Stor var også forferdelsen da jeg, i møte med min egen forfengelighet, fikk øye på meg selv og på det hierarkiet jeg var blitt en del av. Som så ettertrykkelig plasserer konfliktene og krigen på toppen. På bunnen finner vi fred, barn og korsang.
Ensomme hundehvalper
Og det er ikke bare i Norge vi har innrettet prestisjens hierarki på denne måten. Hør bare hva New York Times-kommentator David Brooks forteller fra miljøet i Washington DC:
«Folk som skriver om krig, budsjetter og global finans marsjerer rundt som titaner, mens folk som skriver om familiepolitikk, skolepolitikk og sosiale relasjoner i samfunnet blir behandlet som kvapsete nerder i russetiden,» skriver Brooks i sin bestselgende bok Social Animal.
«De kunne for eksempel trekke en senator til siden og forsøke å snakke om viktigheten av trygg voksenkontakt i tidlige barneår, og senatoren ville se på dem som om de forsøkte å samle inn penger til gruppeterapi for ensomme hundehvalper. Deretter ville han gå bort for å snakke om noe seriøst – som en skatteplan eller en forsvarskontrakt.»
Fredsjournalistikk
Vi kjenner alle betegnelsen krigsjournalistikk og tittelen krigsreporter – en posisjon som er akseptert som objektiv og trygg. Forsøk å snu det, og bruke ordene fredsjournalistikk og fredsreporter. Plutselig kjennes det hele subjektivt og naivt.
Denne effekten fikk to australske forskere kjenne da de ga ut sin bok Peace Journalism i 2005. Kritikken har vært massiv, og den ene av forfatterne, professor Jake Lynch ved Center for Peace and Conflict Studies ved universitetet i Sydney sier det slik:
«Journalister misliker ofte fredsjournalistikk fordi den er for kritisk; eller for å si det på en annen måte – den er selvkritisk. Mange misliker kravene til selverkjennelse, samt den kritikken av de etablerte journalistiske strukturene, som ligger innbakt i fredsjournalistikkens analyser og metoder.»
Oppegående redaktører
Mye tyder likevel på at vi nå er på vei mot fredsjournalistikken, og langt på vei er det seernes og lesernes preferanser som driver utviklingen. Dersom man studerer hvilke saker som leses mest, og deles mest i sosiale medier, er det oppløftende å se hvor mange av dem som dreier seg om «fred, barn og korsang» – om ensomhet, tilgivelse, håp, sårbarhet, skaperkraft og livsglede.
Et nylig eksempel er Aftenpostens journalist Astrid Hexebergs historie om tidligere heroinist Helge Roll-Lund som, bokstavelig talt, strekker seg ut av misbruket. Saken «Hekta på Yoga» – en journalistisk gavepakke med dokumentarfilm, avishistorie og bakgrunnsstoff, har fått 235.000 klikk på nettet og 19.000 har anbefalt den til sine venner på Facebook. Dette er tall som ikke går oppegående redaktører forbi.
Og det er fredsjournalistikk. Der krigsjournalistikken ofte fungerer som mikrofonstativ for elitestemmer, gir fredsjournalistikken stemme til de stemmeløse. Der krigsjournalistikken fokuserer på «deres» vold og «vår» lidelse, fokuserer fredsjournalistikken på vold fra alle sider og lidelsen overalt.
Pressens nye oppdrag
Vi lever midt i en medierevolusjon, som åpner opp, og endrer historiefortellingen og journalistikken hver eneste dag. Vi journalister har forlengst sprengt oss ut av det smale samfunnsoppdraget der kritikk av makten er hovedsaken. Slik det fungerer i dag blir kritisk journalistikk ikke sjelden paranoid og kortsiktig. Konflikt for konfliktens skyld.
Vi journalister trenger et nytt og utvidet samfunnsoppdrag. Vi kan aktivt støtte makt som fungerer, og vi kan våge å være konstruktive arkitekter for en bedre verden. Da kan vi kanskje nærme oss det ibsenske idealet der det å skrive er å holde dommedag over seg selv. Ikke slik vi har holdt på altfor lenge – å holde dommedag over andre.
Erna Solbergs rokade rundt Kongens bord kan virke som et lite og ubetydelig trekk. I realiteten kan det være det utgjøre vendepunktet i reisen mot en verden der barn, fred og korsang får sin rettmessige plass.
Hvordan mener du at vi journalister kan bli konstruktive arkitekter for en bedre verden?
Legg igjen ditt forslag i kommentarfeltet.
Tusen takk!