kathrine
Kjære Asbjørn Bakke
Det er greit at du har tatt feil om ABBA i 40 år, men ikke trekk oss andre inn i det.
”Ingen tenkte på ABBA som et The Beatles. Tvert imot,” skriver du i helgens Aftenposten.
Ingen?
Hva mener du? Mange av oss opplevde ABBA som større enn The Beatles, og gjør det fortsatt.
Du skriver videre:
‘På 1970-tallet ble ABBA av mange ansett som døgnfluemusikk, som popcorn-rusk på hitlistene”
Mange? Hvem er ”mange” for deg?
Kan det være det svartkledte musikkpolitiet?
Rockefolket, som av en eller annen grunn fortsatt synes å ha hegemoni i anmelderi og popmusikalsk historieskrivning? Den samme gjengen som i 40 år har motarbeidet og latterliggjort ABBAs musikk?
Og videre:
ABBA ”er noe av det minst rocka i populærmusikkens historie. De så temmelig fjollete ut på 1970-tallet og laget 100 prosent pop. Få såkalte musikk-kjennere regnet det som noen kunst.’
Hæ?
ABBA-skammen
Jeg kjenner deg som en fin fyr, Asbjørn. Derfor tror jeg du kan forstå den frustrasjonen som har bygget seg opp i løpet av de 40 årene jeg – og mange, mange med meg – har fått beskjed om at musikksmaken vår ikke er kredibel – ikke bra nok.
I håp om at du virkelig ønsker å forstå, vil jeg dele en historie fra en venninne.
Året er 1979:
Hun er russ og sniker seg til platebutikken. Ser seg forsiktig rundt og hvisker bestillingen beskjemmet over disken. Omtrent som når hun kjøper kondomer.
”Har dere den «Voulez Vous» med ABBA?”
Hun vet det er feil. Vet at hun bør kjøpe Zappa. Blondie. Patti Smith. Ramones. Ja, selv poppete Pink Floyd ville ha passert. Bare ikke ABBA. Alt annet enn ABBA.
For ABBA suger.
Musikken er for lett. For glatt. For lys.
Det svarte rocketrollet sprekker av sånt. Mørkt skal det være. Sint. Farlig.
Glitterbombe
I dag hylles den svenske supergruppen som om den aldri skulle ha vært kontroversiell. Som om musikken deres aldri slo ned som en bombe av glitter, dans og lettsinn midt i en tid preget av oljekrise, bh-brenning, eksperimentelt barne-TV, Vietnam-bakrus og alvorlige studenter.
På 1970-talet rådde det en spesielt politisert tilstand rundt musikken i Sverige», skriver professor Alf Arvidsson ved universitetet i Umeå i analysen Musik och Politik på 1970-talet.
Sveriges Radio ble gransket og avkrevd støtte til musikk på politisk grunnlag. Popartister ble avkrevd politisk stillingtagen i media, og det var slett ingen selvfølge at ABBA ble spilt på svensk radio etter at «Waterloo» vant Melodi Grand Prix i 1974.
Djøsta møtsja mistju
Denne delen av historien er fortrengt. Selv det strenge, svartkledte musikkpolitiet foretar nå en klam og keitete omfavnelse av et musikkeventyr som bare vokser.
Selv slapp jeg heldigvis unna ABBA-skammen på 70-tallet.
Jeg var lykkelig liten, og kunne hoppe hemningsløst med hårbørsten som mikrofon og synge.
«Mamma Mia! Heragoagen. Mai mai. Djøsta møtsja mistju» sammen med nabojenta Kari.
Hun var Agnetha. Jeg var Annifrid.
Musikken gikk rett i museflettene, via hjertet og ut i bena.
Den gjorde oss GLADE.
Smerten og mytene
Det triste kom først noen år senere.
«ABBAs fjærlette, fengende poplåter rommer noen av pophistoriens dypeste og mest melankolske
tekstlinjer», skriver musikkritiker John Walsh i den britiske avisen Independent.
Som i balladen «Slipping through my fingers«, der en mor står i vinduet og betrakter den lille jenta si på vei til skolen:
«Do I really see what’s in her mind/
Each time I think I’m close to knowing/
She keeps on growing/
Slipping through my fingers all the time»
Slik fanges den evige ømhetsfølelsen overfor et barn som vokser og glir unna inn i en melodi like lys som en svensk sommernatt.
Kontrasten er så sterk og erfaringen så universell, at tårene spretter. Hver gang. De renner her og nå – mens jeg sitter her og skriver Det finnes ingen flukt.
Manipulerende? Nei.
Kunst? JA!
Gjennom et knippe av musikkhistoriens sterkeste sammenbruddslåter, levde ABBA strengt etter bohemregel nummer én:
«Skriv ditt liv!».
I believe I´m an Eagle
Vi trenger ikke lenger noen unnskyldning for å nyte dette geniale bandet, og når jeg blir gammel – la meg si sånn rundt 110 år – da håper jeg at de ansatte på helsehotellet der jeg bor er kreative og omtenksomme nok til å kjøre 1977-utgaven av ABBA.
«I believe I’m an Eagle. I belive I can spread my Wings».
Da vil nytelsessenteret i den velbrukte hjernen min til å lyse flammende rødt.
Kanskje danser jeg litt?
Midt på lyse dagen.
Les flere artikler her:
Unnskyld, Sophie Elise!
Hva er raushet?
Den emosjonelle revolusjon