kathrineganske alminnelig juleskam
”Middag alene.
Før ville jeg skammet meg
Nå sender jeg ut bilde på Facebook.
Vi mennesker er vandrende beta-versjoner, og sosiale medier hjelper oss til å vise det.”
Det er en måned siden jeg sendte denne meldingen, med et bilde av en tallerken, et glass vin og peisen i bakgrunnen. Jeg ble inspirert av NRKs Ekko-redaksjon, som snakket om sosiale medier. Om hva de gjør med kommunikasjonen og samværet mellom oss mennesker.
Aldri har jeg opplevd maken til respons! Meldingene haglet inn.
Mange av de som skrev satt også og spiste middag alene. Noen var glade på mine vegne – for at jeg ikke lenger skammet meg, mens andre syntes det var noe tull at jeg skammet meg i det hele tatt:
”Hvis jeg skulle skammet meg hver gang jeg spiser middag alene, ville det stått dårlig til”, skrev Tor.
”Å spise alene har vel ingenting med skam å gjøre,” skrev Trude.
Julespøkelsene
Men for meg hadde et ensomt måltid definitivt med skam å gjøre. Å leve alene – spise de fleste måltidene alene, forsterket den smertefulle følelsen av ikke å fortjene kjærlighet og tilhørighet. Ikke høre hjemme hos menneskene. Å ikke få til livet.
Mange av oss har slike spøkelser, og de liker ikke dagslys. De har en tendens til å sprekke når vi deler dem. Dessverre kan de vokse seg tilsvarende gigantiske når vi lar dem luske rundt i stillhet.
Kanskje særlig i julen, for livet tar ikke juleferie, for å si det forsiktig. Livet jobber på spreng i julen. Kaster oss inn i et hav av minner, lukter og følelser. Det er derfor den er så deilig. Og så vond.
Julen kommer med en barndomslengsel så sterk at den kan knekke de mest harmoniske blant oss. Et forventningspress så heftig at stadig flere tar med seg de nærmeste – eller fjerneste – og reiser langt bort.
Vi som blir igjen står i fare for å lage oss et bamsemykt kosemonster med spiseforstyrrelser og alkoholproblemer. En kravstor trivselstyrann som aldri blir mett. Som kveler oss i smult dersom vi ikke letter på trykket.
Stillhet og dom
”Vi må snakke om skam. Det er livsviktig,” sier professor Brené Brown ved Houston-universitetet i Texas.
Hun har intervjuet tusenvis av mennesker om deres forhold til begreper som sårbarhet og tilhørighet, og hun er ikke i tvil – skam trenger tre ingredienser for å vokse eksponentielt: Stillhet, dom og hemmelighold.
Brown skiller mellom skyld – jeg har gjort noe galt – og skam – jeg er noe galt (en som ikke fortjener kjærlighet og tilhørighet). Det er denne siste følelsen som fører oss inn bak gardinene. Som forteller oss at vi er alene med sorgen. Med lengselen. Med hele vår universelle menneskelighet.
”Jeg ser nå hvordan det å ta eierskap til vår egen historie, og elske oss selv gjennom den prosessen, er det modigste vi noen sinne kommer til å gjøre,” sier Brené Brown (bildet under).
.
Julesentralen
Det er nettopp eierskap til egen historie hun tok, Reidun Synnøve Orest, da hun satte inn sin berømte annonse i Aftenposten i fjor høst:
«Ensom enke u/familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt.»
89-åringens banebrytende modige annonse satte i gang en nasjonal samtale om ensomhet og tilhørighet. Den bidro også til at VG og Røde Kors opprettet #Julesentralen, som matcher folk med hjerterom og husrom med folk som ønsker noen å være sammen med.
Steinar Halleland er en annen modig bidragsyter. Han kontaktet lokale medier i Stavanger, fortalte at han var ensom, og at han ville danne en venneklubb. I dag har klubben over 2000 medlemmer og har spredt seg til 11 andre byer i Norge. Vår gode konge berømmet 46-åringens engasjement i fjorårets nyttårstale.
Dette er sårbarhetens kraft, og det begynner å ligne et liv. For vi har alle historier som vi kan skamme oss over, eller ta kjærlig eierskap til.
Å høre til
Hva er forskjellen mellom å passe inn og høre til? Slik lyder ett av de hyppigst stilt spørsmålene professor Brené Brown får fra de drøyt 200.000 menneskene som følger henne på Facebook. Hun svarer slik:
”Hvis jeg går inn i en sosial sammenheng med en intensjon om å passe inn, kan det hele fort ende i skam – som en bekreftelse på at jeg er ikke god nok. Hvis intensjonen er å være meg selv, da er jeg modig. Da kan jeg godt ende som skuffet og lei meg, men jeg bedro ikke meg selv.”
Ett av hennes mange råd til hvordan vi kan utøve selv-barmhjertighet gjennom julehøytiden, er å skrive små tillatelseslapper på forhånd. Derfor – jeg gir meg selv lov til å:
– Være lei meg fordi jeg feirer min første jul uten mamma og pappa.
– Sove bort store deler av romjulen.
– Se på filmer og serier mens jeg ikke sover.
– Ikke dra på et eneste fancy juleparty.
– Være modig og redd på samme tid.
Sårbarhet og mot
Den forfengelige og usikre delen av meg har plaget meg intenst gjennom denne teksten. Jeg er vant til å bli latterliggjort i kommentarfeltet under kommentarene mine i Aftenposten, og de sinte stemmene følger meg mens jeg skriver.
«De kommer til å peke og le igjen», sier den stemmen som er livredd for kritikk. «De kommer til å si at offentligheten må få slippe disse pinlighetene. Kan du aldri ta deg sammen og oppføre deg som en vanlig økonom?»
Det er da jeg hører professorens stemme. Hennes omtanke, massive kunnskap og dype visdom.
«Du må huske at det å ta eierskap til egen historie, og elske deg selv mens du forteller den, er det modigste du noen sinne kommer til å gjøre.»
Måtte vi få oss en sårbar, god og modig jul.
