kathrine
”Sosiale medier er i ferd med å ødelegge den demokratiske samtalen”, skriver
kommentator Hans Petter Sjøli i VG i dag.
Hæ?
Drømmer Sjøli seg tilbake til den tiden der et knippe kommentatorer satt rundt et bord og styrte den offentlige samtalen? Tok seg en lunch på Theatercaféen for finne ”sannhet, saklighet og
rasjonell argumentasjon”?
Den tiden er over, og takk og lov for det!
Joner-saken er så spennende at det snart klikker for en gammal bladfyk!
Det handler om noe så viktig som vår felles offentlige samtale.
Ytrinsfrihet – ytringsansvar – selve demokratiet vårt.
Demningen brister
Sosiale medier lokker oss alle på banen. Stemmer av alle slag. Glade, tullete, irriterte og rasende stemmer fyller samfunnsdebatten nå.
Adskillig mindre ryddig og tilbakelent, men du verden så mye bredere og bedre.
Enda bedre blir det etter hvert som vi lærer oss å kommunisere.
Lytte til meningsmotstandere uten å dømme.
Kjenne skikkelig etter før vi brøler.
Oppføre oss slik vi forsøker å oppdra barna våre til å oppføre seg i skolegården.
Sylvi Listhaug kommer selv fra kommunikasjonshuset First-House. Det er bra for henne. Hun kjenner de gjeldende spillereglene, og hun vet å bryte dem. Så får vi andre lære oss å avsløre når vi blir manipulert. Når Listhaug vil ha oss på kroken med utspill om ”feministeliten” og ”hylekoret”. Det er dønn uklokt fra en minister å legge seg på dette samtalenivået. Det kan fungere på kort sikt, men det vil sannsynligvis skade henne over tid.
Vi ble lurt
Skulle Kristoffer Joner-posten fra NOAS og Anorak vært merket med bedre?
Selvfølgelig skulle den det.
Det smaker skikkelig dårlig å bli narret sånn.
Joners tone er dessuten akkurat like trasjonellt kjip som Listhaugs.
Hun bør skamme seg etc.
Påføring av skam kan aldri bli annet enn kjipt.
Likevel – de store (ikke navngitte) kommunikasjonshusene driver i massiv skala med påvirkningsarbeid for politiske partier, interesseorganisasjoner og store selskaper. Hemmelig. Hele tiden. Med store økonomiske gevinster for seg selv. Anorak gjør et stunt for en veldedig organisasjon. Tar seg ikke betalt. Er åpne om det få timer etter. Bra jobba!”
Det er Line Karoline Roaldset som skriver dette i en kommentar hos Anorak på Facebook, og det er her det er klokt å fortsette samtalen.
Samtalen om de store kommunikasjonshusene som driver i kulissene.
Skal de få fortsette å skjule hvem de jobber for?
Eller skal de også offentliggjøre kundeforholdene sine, slik Anorak gjorde da NRK spurte dem om
Joner-saken.
I min verden er en slik åpenhet det eneste fornuftige for et demokrati.
Kunsten å lytte
I mellomtiden kan vi trene på å ta et skritt tilbake før vi hyler ut vår irritasjon eller smerte i offentligheten.
Vi kan også slutte å kalle hverandre ting.
”Hylekor.”
”Naive.”
”Idiotiske.”
”Feministelite.”
”Gubbevelde.”
Sakte, men sikkert vil vi lære oss kunsten å lytte i sosiale medier.
Ikke bare snakke – eventuelt brøle, men virkelig lytte.
Også til meningsmotstandere.
Da begynner det å gjøre vondt, og først da kan vi begynne å snakke om mot.
Dette er ren skjær emosjonell og demokratisk styrketrening.
Det går fremover, folkens – og vi går sammen bak plogen.
Hva tenker du om Joner-saken og samtalen i sosiale medier?
Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet under!
Les flere innlegg
Hva er raushet?
Trump i Raushetens Tid?
Myke verdier forandrer verden