kathrineKrise i kohorten
Dagen startet med at valpen tisset på det persiske teppet til mamma.
Jeg vil ikke si at mamma er en typisk persisk teppe-dame.
Hun er mer en natur-trær-sopp-og-bål-dame, men hun har altså persiske tepper på stuegulvet.
Hun er også renslig utover det vanlige. Hun er en sånn som har det helt strøkent på kjøkkenet – mens hun lager mat til tolv personer.
«Nå ligger henger ledningen til mobilladeren nede på gulvet igjen hører jeg fra kjøkkenet. Vil du ta livet av valpen din?»
Vil jeg ta livet av valpen min? Hva slags spørsmål er det? Jeg klarer å puste her jeg står, for jeg kan faktisk skrive – akkurat hva jeg vil.
Åh…et blaff av frihetsfølelse!
«Dette går rett inn i boka,» roper jeg tilbake. «Jeg kommer til å utlevere deg rått og brutalt. Pappa også.»
«Jeg må få lese det først,» svarer mamma.
«Det kan du bare glemme,» sier jeg. «Tror du Karl Ove Knausgård ba moren sin om å lese sine seks bind om skam og for tidlig sædavgang? Dette er min kamp. Min historie. Du kan skrive din egen bok, sånn som søstera til Vigdis Hjort.»
Mamma elsker Knausgård. Hun har hørt alle seks bindene av Min Kamp i bilen sammen med pappa.
Derfor blir det stille ute på kjøkkenet.
Jeg er så fornøyd med Knausgård-kommentaren at jeg fortsetter:
«Vennene deres kommer til å kaste seg over denne boka. Familien vår også. De vet jo akkurat hvordan dere er. Sånn er det i allefall med mine venner. De kjenner meg så godt at det gjør vondt.
For dem.»
Nå er det helt stille på kjøkkenet, så jeg fortsetter enda litt til.
«Jeg er skikkelig glad for at jeg fortsatt har venner. Det kan dere også være. Skikkelig glade.»
Mamma har åpenbart stukket av, for nå hører jeg henne i trappa ned til kjellerstua.
«Nå er den klikkerten borte, vettu,» roper hun. «Den skulle ligget på bordet her, til felles avbenyttelse.»
En klikker er en liten metallsak som sier klikk hver gang vi trykker. Den skal lære valpen å høre etter.
Mamma har bestemt seg for at denne valpen skal bli verdens mest perfekte valp, akkurat som hun bestemte seg i 1967 at jeg skulle bli verdens mest perfekte lille pikebarn.
Klikkere var heldigvis ikke funnet opp på 70-tallet.
«Klikkeren ligger her,» svarer jeg, og gir den til henne så hun kan ta den med ned i kjellerstuen til pappa.
Så blir det stille, og jeg står igjen alene. I tussmørket i spisestua med skrivemaskinen på en høy skjenk og lurer på om jeg skal skrive videre.
Hvor skal jeg i så fall starte? Hvordan havnet jeg her?
Kvinne, 53 – singel og barnløs – midt i en global pandemi – boende på et rom på åtte kvadratmeter i barndomshjemmet – sammen med mamma (81) og pappa (82) og to hunder.
«Hvis det ikke blir bok av dette, blir det aldri bok,» roper jeg ned i kjelleren.
«Jeg skal få skrevet denne boken på to uker, men da må dere passe hunder hele tiden.»
Jeg lytter etter svar. Hører de meg der nede? Det er stille en god stund, så hører jeg mamma.
«Det er greit.»
Det er greit. Det er greit!?!
De er fortsatt verdens beste – og mest irriterende – foreldre.
En iskald sommerdag i Marka
Jeg vet egentlig godt hvor det startet. Det var en dag i begynnelsen av juli, i Nordmarka utenfor Oslo. Den iskalde korona-sommeren. Regnet øste ned, og det kan umulig ha vært mer enn 6-7 grader da jeg svingte bilen inn på den nederste parkeringsplassen ved Sognsvann. Parkeringsplassen, som hadde vært stappfull siden lockdown i mars, var så å si tom for biler.
Hyttefolket var nok reist til sjøs og til fjells, mens resten av byen muligens satt inne og så The Crown for tredje gang på Netflix.
«Ja ja, Nemi-jenta mi,» sa jeg til hunden min. «Da var det deg og meg. Vi har Marka for oss sjøl.»
Nemi er en flatcoated retriever-jente på fem år, og jeg elsker henne. Den myke pelsen. De varme, brune øynene, som blir skjeve når hun gjør noe rampete. Den svarte snuta. Labbene som lukter popcorn når hun har sovet. Hva er dette med hundelabber som lukter så fantastisk godt?
Denne dagen var vi rampete, begge to. Det var så kaldt og mennesketomt at jeg lot henne springe løs. Vi traff absolutt ingen der vi jobbet oss gjennom skogen til Svarttjern og videre opp det vi kaller Reveskogen (en venninne så en rev der en gang) – og opp til Store Åklungen, der jeg hadde planer om å bade.
Vi holdt varmen oppover kneikene gjennom den eldgamle moseskogen. Det luktet sterkt og godt av jord og lyng.
«Vi kan jo late som om vi er på høstferie,» sa jeg til Nemi. «Det er deilig, det også.»
Jeg hadde nettopp lest en artikkel om såkalt kognitiv reorientering, et artig psykologisk triks som innebærer å skrive om nye historier om situasjonen men befinner seg i. Altså – i stedet for å si dette er en skikkelig drittsommer! når det er 7 grader og pøsende regn i tre uker i juli – velge å si dette er som en lang, herlig høstferie.
For deg som husker Pollyanna-bøkene og «være-glad-leken», så er det noe lignende. For deg som er drittlei denne typen positiv tenkning, foreslår jeg at du holder deg til ditt eget gode, gamle manus.
Uansett. For Nemi og meg ble det en lang, deilig høstdag i begynnelsen av juli. Vi hadde Marka for oss selv og jeg nøt å se hundekroppen som bykset rundt i mose og blåbærlyng. Vi ante fred og ingen fare da en vakker boarder collie plutselig kom løpende opp av vannet. Det var nesten så jeg så ham i slow motion, som Bo Derek i filmen Drømmekvinnen 10. Den vakre hunden ristet seg så vannet sto som en glorie rundt kroppen, og satte på sprang – i retning oss.
Nemi har alltid elsket Boarder Collier. De er hennes yndlingsrase. Hun tripper rundt dem, uansett kjønn. Slikker dem i munnviken for å vise hvor snill og føyelig hun er. Legger forlabbene i bakken og inviterer til lek. Jeg kan se på hele henne hvor herlige hun synes disse hundene er. Noe med blikket hennes. Det tennes fra innsiden, og halen går som en propell.
Denne gangen rakk jeg ikke å hente henne inn før hun sprang side-om-side med sin nye venn opp i skogen.
«Det er ikke så farlig,» tenkte jeg. «Det er så tidlig i løpetiden. Dessuten tar det som regel lang tid, i allefall 5-10 minutter før det skjer noe.»
Men ikke denne gangen. Det tok ti sekunder før de satt fast.
«Hei du,» sa jeg til den vakre boarder colliens eier, som nå hadde kommet bort til oss. «Her har vi det egentlig alt for hyggelig.»
Eieren var en høflig ung mann, og vi gjorde så godt vi kunne med å holde motet og oppe og praten i gang i de 15-20 minuttene en paring tar.
«Vi kan ikke gjøre annet enn å vente», sier eieren. «Det er farlig å skille dem.»
Ja, det var farlig å skille dem, og jeg husker strengt tatt ikke stort av hva vi snakket om, men jeg fikk med meg at den hyggelige unge mannen på et tidspunkt ga meg mobilnummeret sitt.
«Jeg vil gjerne hjelpe til hvis det blir utgifter og sånt,» sa han, og jeg kjente jeg ble rørt over en sånn omtenksomhet.
«Det tror jeg ikke blir nødvendig,» svarer jeg. «Det er slett ikke sikkert at det blir noe etter bare én parring, og det er veldig tidlig i løpetiden hennes.»
Det skulle vise seg at det ble noe. Nærmere bestemt to nydelige guttevalper – helt sorte, med hvert sitt hvite «slips». Den ene startet altså dagen med å tisse på mamma´s persiske teppe.
———————————————————
«Nå må han ut og tisse med en gang!»
Jeg hører mamma ute i stuen. Balder har våknet.
«Jeg sa jo nettopp at dere må passe hunder de neste to ukene,» roper jeg tilbake. «Nå må du bestemme deg. Vil du ha denne boken eller ikke? Jeg tror vi kanskje kan hjelpe noen med den. Kanskje det er flere enn oss som har krise i kohorten?»
«Jeg trenger ikke å hjelpe noen,» svarer mamma. «Jeg har mer enn nok med å hjelpe meg selv.»
Så forsvinner hun ut i hagen. Med to svinsende hunder rundt beina. Akkurat nå er de den fineste, lille kohorten jeg kan tenke meg.
Pels til fjells
«Åhhh…for en nydelig valp,» sier trønderdamen. «Kan jeg få hilse? Hva heter den?»
Vi står utenfor hos Trygstad Bakeri på Røros, som må være et av landets aller beste. Den som har spist softis med multer her, glemmer det aldri. Eller de knallgode julekakene Bordstabels.
Jeg insisterer på at julekakenavn har stor bokstav. De har egen suverenitet – omtrent som Norge, eller Påske. Jeg insisterer egentlig på at Jul også skrives med stor bokstav. Skulle liksom julen være noe mindre verdt enn Påsken?
«Den heter Balder,» svarer jeg, før jeg legger til «når han sover. Når han er våken heter han Rabalder.»
Nå er jeg urettferdig, for Balder er en drømmevalp. Smart og kvikk og myk og nydelig – med en bitteliten svart snute foran. Også sover han fra klokken 23 om kvelden til 7 om morgenen.
Det eneste er at han har veeeeeeldig spisse tenner – og kraftige valpekjever.
«Auuuuuuu!» er en vanlig lyd å høre, for det er så fristende å kose veldig med den myke lille kroppen. Men han er jo sin egen, og ikke en kosebamse for oss. Han vil ligge i fred med den myke pelsen sin, og det et er ikke noe rart.
Heldigvis biter han ikke trønderdamen. Han ser på henne med hodet på skakke og sitt skjeveste lille valpeblikk, og jeg ser hvordan hun smelter. Det er så nydelig å se hva som skjer med mennesker rundt valper. Vi blir på vårt mykeste og beste.
Den lille kohorten vår har forflyttet seg til fjells – nærmere bestemt Røros. Den vakre, gamle Bergstaden på fjellet.
«Jeg kommer til å savne dere,» sa mamma da vi dro.
«Ikke jeg,» sa pappa.
Han gleder seg til å få «barnefri», som han sier. Jeg mistenker hvilket barn han tenker på. Det er nok det kjempestore barnet på 53 år.
Han gleder seg også til å slippe og snuble rundt i svarte hunder på persiske tepper.
De har en tendens til å ligge rundt føttene hans når han har sikte på kjøkkenet og mammas Krumkaker. Det er ingenting å si på balansen hans – den er tipp topp!
Men nå slipper han å snuble rundt i stua si.
Dessuten har han mammas Krumkaker for seg sjøl.
Og jeg har Trygstads Bordstabels for meg sjøl.
Dessuten er det ikke persiske tepper på hytta – bare én og annen fillerye – og en Persisk kelim.
Det skal gå bra dette her.
Flyplasser i kohorten
Det var først da jeg landet på hytta at jeg virkelig hørte mine egne tanker.
Hvilket trøkk der er der inne hodet.
Et endeløst kjør av ting som skal ordnes, artikler som skal skrives, kurs som skal lages, valper som skal oppdras – i et eneste kjør.
Akkurat nå sitter jeg foran peisen og skriver, mens valpen ligger på gulvet og gnager på den ene uteskoen min.
Jeg vet godt at han ikke skal lære seg å gnage på sko, det er bare det at jeg endelig har fått satt meg til rette under pleddet, og det hadde vært så deilig å få sitte her i… skal vi si 5 minutter?
Men det går jo ikke. Han har fått smaken på den lille skinnlappen på baksiden, øverst på skoen. Jeg ser det fjerne, nytende blikket hans mens han gnager og gnager på den lille lappen. Gir seg ikke før han får den av.
Akkurat dette vet jeg av erfaring fra de to andre valpene jeg har hatt. De skal ha den lappen av. Og jeg trenger den lappen for å få på meg skoa, så det er bare å vikle seg ut av pleddet.
«Balder,» sier jeg langsomt. «Det der er jo ikke lov…..»
Han ser skrått opp på meg med de brune øynene sine. Jeg kan se at han vet han gjør noe galt. Samtidig er blikket skjevt, så det ser ut som om han fryder seg litt også. Den søte gleden av å være litt rampete? Tulle med meg?
Tenk at hunder også har sånne blandede følelser. Det er spennende. Forskningen på dyrs følelsesliv har tatt av de siste årene, og jeg leser alt jeg kommer over. Hunder er komplekse følelsesvesener, akkurat som oss.
«Slipp,» sier jeg lavt, og han slipper.
«Braaaaa….!» sier jeg med lys stemme. «Flink gutt!»
Det er han virkelig. Veldig flink. Han sover hele natta og piper foran døra når han skal ut. Bykser rundt i snøen – hvit på den lille snuta si. Er så søt at det gjør litt vondt. Men mest godt.
Jeg legger noen nye kubber på peisen og ser ilden ta fyr. Det knitrer og brenner. Ellers er det stille i hytta. Nemi ligger i en stol og sover, og valpen har sloknet etter kampen med støvelen. Tilbake sitter jeg og tankene mine. Trøkket inne i hodet.
Jeg puster dypt og ser ut av vinduet. Snøen som ligger der ute. Den lave formiddagssolen som bryter gjennom furutrærne og sender et ferskenfarget lys over snøen.
Jeg gir meg selv enda et godt pust inn. Og ut. Vet jo hvor vanlig det er med tankekjør i et menneskehode. De forsker heldigvis på det også. Hva det kommer av. Hvordan vi kan håndtere det. At det ikke er noe å være redd for. Bare akseptere. Puste godt. Være her. Akkurat nå. Med kaffen i koppen og toget som uler i det fjerne.
Jeg ser på flammene i peisen og kommer på en artikkel jeg leste i magasinet Harvest for ikke så lenge siden. Den var skrevet av en leder i Forskningsrådet, fra et 10 dagers stille-retreat – altså ti dager i total stillhet, sammen med andre mennesker. Artikkelen var en dagbok fra de ti dagene, og det var barske saker.
«De første dagene», skrev hun «kjentes det som å ha to internasjonale flyplasser inne i hodet. Med fly som tok av og landet i ett kjør.»
Jeg lo høyt da jeg leste det, for jeg kjenner igjen noe lignende fra de første dagene alene på hytta. Nå merker jeg at jeg smiler her jeg sitter. Kjenner på en glede over å kunne fortelle denne historien til deg.
Lettelsen, når jeg tror jeg er alene om noe vanskelig, og får høre at andre kan ha det på samme måten. Tanken på at du kanskje leser det jeg skriver, og hvem vet….?. Kanskje kjenner du deg også igjen i tankekjør og internasjonale flyplasser?
«Det er jo den eneste muligheten vi har til å besøke internasjonale flyplasser for tiden. Kanskje jeg bare skal sitte her og nyte dette kjøret,» sier jeg til meg selv, og det er nesten så jeg kan kjenne et streif av parfyme fra Taxfree-butikken.
Jeg blir sittende. Hører ilden ta tak i kubbene på peisen. Lyden av to sovende hunder. Jeg sitter, omgitt av de finestene lydene som finnes; knitringen fra bålet – rolig pust fra sovende hunder – stillheten i snøen rundt hytta.
For en rikdom.
————————————————-
«Fast mann»
«Du som ikke har fast mann. Det må være fint for deg med de hundene.»
Hun står der foran meg med sin egen mann. En bekjent som er ute og går tur, og hun mener det nok godt. Hvorfor kjennes det da så dårlig? Jeg blir stående å puste dypt og smile svakt mens jeg hører henne fortsette å snakke om hunder.
Nå hører jeg henne ganske fjernt. Står og kjemper med meg selv. Gjenkjenner den følelsen en sånn setning kan utløse i meg. Den starter som en varm murring i magen, fortsetter som noe hardt oppover i brystet og ender som en krøll bak øynene. På dette tidspunktet trøster jeg meg gjerne til litt indre sarkasme.
«Fast mann?» tenker jeg for å holde humøret oppe. «Hva betyr det? At han er fast i fisken? Er han spikret fast på veggen? Eller sitter han fast i sin egen virkelighet? Og hva er i så fall en løs mann? Er det en mann som har slitt seg? Eller er han løs på tråden? En fallen mann?»
Jeg har lært å gjenkjenne sånne «trøstende» setninger og hva de gjør med meg. Det er sympati, og den utløser et behov for å forklare eller forsvare meg. Eller stikke av. Heldigvis kjenner jeg forskningen på sympati nå. At sympati er noe helt annet enn empati – altså medfølelse.
Empatien sier:
«Det er ikke noe rart at du kjenner det sånn akkurat nå, og jeg kjenner meg igjen. Du er ikke alene.»
Sympatien sier:
«Stakkars deg!» (Underforstått – Det høres fryktelig ut, og jeg er glad det ikke er meg.)
Sympati har et altfor godt rykte. Mens empati er den beste veien ut av skamfølelse, kan sympatien tvert imot påføre skam. Stakkars deg…
Det er den følelsen jeg kjenner på nå her jeg står foran damen med mannen, som åpenbart ikke har slitt seg – ennå.
Det er som å møte den vennen som legger hodet på skakke og spør med fallende, litt trist tonefall på slutten:
«Hvordan går det med deg da?»
Som emosjonell styrketrener er det interessant å registrere det samme i den responsen fra dere som leser det jeg skriver her fra kohorten min.
Noen pøser på med empati av slaget:
«Jeg kjenner meg igjen. Skriv mer!»
eller…
«Dette er så gøy, og for noen foreldre du har som byr på livet bak fasaden.»
eller….
«Jeg leser høyt for svigerinnen min nå, og det har satt i gang en sånn samtale som vi aldri har hatt før. Tusen takk!»
Også er det de som sender meg telefonnummeret til SOS krisetelefonen og håper at det skal gå bra med meg.
Jeg tviler ikke på at de med sympatien mener det godt. Det kjennes bare så dårlig, og den følelsen er det mitt ansvar å håndtere. Ingen tvil om det, og det er akkurat det jeg driver med her jeg romsterer med følelser og situasjoner.
Her jeg kohorter med tobente på 81 år – 82 år og firbente på 5 år og på 3 måneder.
—————————————————–
«Nå drar jeg,» hører jeg mamma fra stua.
«Hvor skal du,» spør jeg.
«Vi kjører en tur til Sandefjord,» svarer hun. «Vi skal til Berggren og kjøpe fisk.»
Berggren er verdensberømt for fisk i Vestfold – og alt det deilige tilbehøret. Krabbesalat. Fiskesuppe. Aioli. Jeg kjenner et blaff av glede og gode minner idet hun nevner Sandefjord og Berggren, før virkelighetens griper meg, og jeg kommer på at vi faktisk befinner oss midt i en global pandemi.
«Tør du det da?» spør jeg. «Gå i fiskebutikken?.»
«Ja, vi står jo i kø utenfor, med 2 meter fra hverandre. Ellers skal vi ikke så mye i byen….. en tur på kirkegården, kanskje…..men der er det jo ikke så mange med Korona.»
Vi spruter ut i latter.
«Du kan ikke skrive det,» sier hun. «Folk kommer til å synes jeg er fæl.»
«Nei, de kommer til å synes du er morsom,» svarer jeg.
——————————————————————
Å leve alene uten barn
Jeg kjenner at tiden er inne til å fortelle litt om hvordan det er å leve alene uten barn.
Av én eller annen grunn finner jeg relativt lite litteratur om det – verken skjønnlitterært eller sakprosa.
Hva skyldes det, mon tro? Kan det være litt for mye sorg og skam knyttet til den statusen? Er den fortsatt litt tabu? Eller er den uinteressant?
Personlig tror jeg på sorg og skam-forklaringen. Det kjennes i allefall sånn, her jeg sitter og skriver. Hjertet banker raskt, og jeg legger merke til at jeg holder pusten. Dette kjennes ikke risikofritt, og jeg tolker det som et tegn på at det er viktig. At det står noe på spill – ikke bare for meg.
Heldigvis har journalist Unn Conradi Andersen gitt ut boken «På egen hånd» i høst, og jeg håper den ligger under juletréet. Skjønt…. hvem ville våge å gi meg en bok om det barnløse singellivet? Et svært modig menneske – eller rettere sagt, et overmodig menneske.
Nei, jeg får nok kjøpe den selv, og jeg bestiller den akkurat nå. Det er julaften formiddag, og jeg har akkurat kommet hjem fra skogstur. Hundene fryder seg på harde, frosne jorder. Bykser, hopper og småslåss – eller karnøfler, som det het i Åsgårdstrand da jeg var liten.
«Pass deg, ellers så karnøfler jeg deg!»
Det er hundemamma som karnøfler valpen sin ute på jordet. Det ser ikke ut til at han har noe imot det. Han kaster seg mot henne igjen og igjen. De er to små kraftverk av livsglede, og jeg elsker å se dem løpe sammen.
Nå sitter jeg foran peisen. Lyden av Donald og vennene hans i bakgrunnen, og tenker igjen på hvordan jeg havnet her – singel og barnløs? På egen hånd? En situasjon som alltid settes på spissen i julen, full som den er av barndomsminner og oppsummering av året som har gått.
Men hvor starter jeg?
Skal jeg starte ned de endeløse søndagene? Eller med de deilige tirsdagene med bok, regn på ruta og to sovende hunder ved føttene? Eller hva med den synkende følelsen hver gang en kjent person får spørsmålet «hva er du mest stolt av i livet…………?»
Jeg holder pusten og håper på et overraskende svar, helt til svaret kommer: «barna mine».
Den synkende følelsen da. Her snakker en person som har gjort fantastiske ting for andre mennesker, løst kreftgåten eller skapt nye retninger innen psykologien – også er de mest stolt av barna sine.
«Du kan ikke skrive dette her!» hører jeg en velkjent indre stemme. Den stemmen vil meg vel. Den vil beskytte meg. Sørge for at jeg holder meg innenfor det akseptable, slik at jeg ikke blir utestengt fra flokken.
Jeg har også lært meg å stille spørsmål til den stemmen. Den er ekstra sterk hver gang jeg er forsøker meg på noe nytt – hver gang jeg er i nærheten av noe modig, sant, sårt og viktig. Da er den ekstra sterk, så jeg velger å ignorere den nå.
Hva om mamma var blitt intervjuet og spurt om hva hun er mest stolt av her i livet. Ville jeg ønsket at hun sa «barna mine»? Altså meg?
Nei!
Nei, og atter nei!
Hun, som er en tryllekunstner med mat og fryder menneskene rundt seg hver eneste dag?
Hun, som har hjulpet mennesker, som psykiatrisk sykepleier og smertespesialist?
Kan ikke hun få være stolt av noe annet?
Jeg tar et dypt pust igjen – og slipper det ut. Tenk at jeg sitter her og holder pusten! Jeg er ikke i fysisk fare her jeg sitter, men likevel kjenner jeg på frykt og…. ja, hva er den følelsen som knyter seg sammen bak øynene? Den kjennes rød og varm. Jeg tror det er lengsel. Eller kanskje sorg? Og jeg kjenner et sinne som bobler også. Og noe som klemmer rundt hjertet? Er det fortvilelse? Eller en gryende ømhet?
Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det litt diffuse begrepet kjønnsroller trigger sterke følelser i meg. Jeg har for eksempel vært høy og stor siden femte klasse på barneskolen. Plutselig vokste jeg en halv meter på ett år, og i femte og sjette klasse var jeg høyest i klassen. Å, så ofte jeg har drømt om å være liten og søt!
Som voksen finansjournalist forsøkte jeg lenge å være «en av gutta». Jeg var med på strippeklubb på julebordet, for å være «kul» og ikke «masete kjerring». Jeg drakk øl med begge hender og knuste en gang en kollega i goCart. Han snakket ikke til meg på flere måneder.
Til slutt ble jeg sliten, og det gikk gradvis opp for meg at jeg egentlig bare oppnådde å være en dårlig jente.
Gutt ble jeg i allefall aldri.
En av de mange historiene jeg har laget meg, er at jeg har valgt bort mye i livet – samliv – barn – familie – av frykt for å «havne i skrubben». Stå i kulissene – ta oppvasken – være usynlig og rydde opp. Ikke få brukt kreftene på genuint skapende arbeid. Drive ubetalt omsorgsarbeid. Som du skjønner… den kjønnsrollen min kan du få når som helst.
Jeg klarte aldri å tro på at jeg kunne få begge deler – friheten til å skape og trygghet og beskyttelse i en egen familie. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å tro på det, og jeg håper at jentene etter meg kan ta det som en selvfølge.
Gjennom årenes løp har jeg fått synge jazz-standardlåta The Lady is a Tramp mange ganger – fullt storband og trøkk, og jeg kjenner det som en bølge av fryd fra føttene, gjennom kroppen og ut av fingrene hver gang vi kommer til verset:
She won´t dish the dirt
with the rest of the girls.
That’s why the lady
is a tramp.
Jeg er klar over at en låten er fra 1937, og at mye har endret seg siden den gangen. Men som finansjournalist så jeg det igjen og igjen. Damene som inviterte til konferanser og foredrag – la forholdene til rette så menn kunne gå opp på scenen og fortelle om hvordan verden hang sammen.
Damene kom på scenen til slutt, når herrene skulle ha blomster etterpå, og husker jeg tenkte:
«Dette gidder jeg ikke! Jeg skal opp på den scnenen! Jeg vil ikke bake en eneste kake eller levere en eneste blomst.»
Så dumt. Så trist. Og samtidig – så…..tøft? Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli fylt av så mye opprør. En klassisk skolert pianist og fløytist fra Vestfold. Flink pike i ti generasjoner. Nå kan jeg kjenne på en stolthet over faktisk å leve ut det opprøret. Være «vanskelig». Utfordre det bestående. Ikke akseptere vedtatte sannheter – ikke engang mine egne.
Jeg iunnrømmer at jeg har vært en stolt tramp. Når jeg ser Lady og landstrykeren på julaften tenker jeg – «Jeg er ikke Lady med blafrende øyenvipper – jeg er jaggu steike meg landstryker´n!»
Nå kjenner jeg en begynnende hodepine. Det dunker i tinningene og brynene rynker seg. Det kjennes som en slags jernklo i magen. Som om å bli angrepet fra innsiden, der stemmen advarer, sterkere enn før;
«Du kan ikke skrive dette! Du høres bitter ut. Det er pinlig. Hvem skulle interessere seg for dette? Ikke vær så selvopptatt! Ta deg sammen. Tenk positivt!»
Her kommer en innrømmelse til: Jeg elsker å skylde på omgivelsene for valg jeg har tatt. Det er så deilig å ha noen å skylde på! Jeg har allerede nevnt kjønnsrollene. De skylder jeg på. Det er kjønnsrollenes skyld – helt klart. En annen favoritt er patriarkatet. Altså hierarkiet som plasserer kvinner på bunn (interiør er jentetull!) og menn på topp (fotball er kunst!).
Jeg skylder også gjerne på foreldrene mine. Han var konsernsjef og hun var sykepleier. Mamma er ett av de modigste og ærligste menneskene jeg kjenner. Hun byr på ekte historier fra livet sitt, og hun skyr ikke unna det som er ubehagelig. Hun forteller fra middager hun har vært på, der bordkavaléren stiller standardspørsmålet – «hva driver du med?». Hun svarer sykepleier – hvorpå han snur seg til én som kanskje driver med noe viktigere og mektigere – noe innen finans eller eiendom.
Jeg må puste. Ta en pause. Jeg lar blikket hvile på hundene mine på teppet ved peisen. Må minne meg selv på hvorfor jeg skriver dette. Det er fordi jeg tror på å dele historier. Jeg tror på å snakke sant fra livet. Da kan vi bli gladere og mindre alene, og kanskje litt klokere, for dette med kjønnsroller og livsvalg er jo ikke akkurat småtterier. Det er ikke livets lommerusk, liksom.
Nå puster jeg ut i et langt sukk, og kommer på at jeg kanskje ikke er helt alene om å føle så sterkt om kjønn og identitet. Kanskje kan du gjenkjenne noe her? Noe fra jobben? Noe fra konferanser? Kanskje lever du alene selv? Kanskje gjør broren din det?
Visste du at 30 prosent av alle norske menn lever uten egne barn, og de fleste av dem er ufrivillig barnløse? Vi snakker 1/3 av alle norske menn.
Det er veldig mange.
Hvordan har de det? Når får vi høre fra dem? Hvilke historier skjuler seg bak den statistikken?
Tanken på deg og din historie gjør at jeg blir sittende og smile. Jeg forteller meg selv at kanskje du også har hatt dine kamper, og da kjenner jeg meg ikke så alene lenger.
En bølge av takknemlighet skyller gjennom kroppen. Tenk at jeg kan sitte her og skrive, og så kommer tårene. Det er så sårbart, dette her. Lengselen etter kjærlighet og tilhørighet. Så privat – og så fellesmenneskelig. Jeg tillater tårene å renne. Forestiller meg at de er sjelens vanningsanlegg. En slags kjærlighet som kommer ut av øynene.
Jeg tenker på deg som har lest helt hit.
Kanskje kjenner du deg litt igjen i noe?
Kanskje tenker du «stakkars henne som lager så mye styr av dette her.»? Jeg kjenner uansett at jeg gleder meg til å skrive videre.
Takk for at du leser.
Takk for innspill og eposter.
Jeg anbefaler podcasten Barnløs på godt og vondt.
Det er Cecilie Hoxmark som har laget en podcast for å fjerne tabu og fordommer og fremme frihet til å velge ulike måter å leve på.
Ønsker du å lese mer?
Hva er raushet?
Hva er emosjonell styrke?
Takknemlighet – irriterende sunt