Kvinnen bak Fredsprisen

Alfred Nobel hadde pengene. Bertha von Suttner hadde visjonen.
Deres fredsarbeid kan nå leses ut av Harvard-professor Steven Pinkers funn:
Verden blir fredeligere.

En uke i Paris høsten 1875. Mer skulle ikke til. Alfred Nobel fikk en venninne for livet.
Han ville nok gjerne ha mer, men han fikk i det minste en sjelevenn som han delte sine mørkeste og mest poetiske livsanskuelser med.

Bertha Kinsky var 32 år da hun kom fra Østerrike til Paris, som den svenske industrimagnatens sekretær.
Der ble hun i nøyaktig én uke.
Hun likte sin sjef og hun elsket Paris, men hun elsket adelsmannen Arthur von Suttner høyest, og reiste tilbake til ham.

De to får et eventyrlig liv sammen, og Bertha blir en av Europas mest fremtredende fredsaktivister. Hun skriver artikler og skjønnlitterære bøker, og hun holder foredrag verden rundt.

Hele tiden mens hun brevveksler med sin kjære venn Alfred Nobel, og gradvis dulter ham nærmere ”den viktigste av alle saker” – Fredssaken.

Krigslengsel
Von Suttner var en pionér i fredsarbeidet, forteller Anne Synnøve Simensen, forfatter av boken Kvinnen bak fredsprisen – historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel.

De politiske fanesakene hennes var forebyggende fredsarbeid: Nedrustning, fredskongresser og voldgift for å løse mellomstatlige konflikter. Hun arbeidet også for å dempe romantikken rundt kamphandlinger og krigsstrategier, og gikk hardt ut mot æresbegreper som økte krigslysten og yppet til strid.

”Når man er soldat må man jo ønske å øve et storverk. Så kan man kan få høy rang og mange ordener – og da må man jo i krig!”

Ordene kommer fra Oberst Fredrik Tilling, den store helten i von Suttners roman Ned med Våpnene, som skapte furore da den kom ut i 1889. Her satte Bertha von Suttner ord på det unevnelige: Blod, likstank, mark og åtseletere. Slagmarkens smertebrøl. Halvdøde gutter og menn i stinkende hauger. Ingen snakket høyt om dette. Det ødela æresretorikken og dempet ”krigslengselen”.

Boken ble trykket i 37 opplag og oversatt til tolv språk.

Indre fred
Bertha von Suttner bragte også fenomenet selvinnsikt på banen i fredsarbeidet. Hun påpekte den stupide umenneskeliggjøringen av andre lands kvinner, menn og barn. Hun brukte begreper som barmhjertighet, medfølelse og kjærlighet.

”Søk ikke det gode på utsiden av deg selv. Søk det på innsiden – ellers vil du aldri finne det.”

Slik lyder et av hennes mest kjente sitater, og hennes litterære helt, baron Fredrik Tilling, er inne på det samme i Ned med Våpnene:

”De tilhører en annen generasjon – en generasjon i hvilken den krigerske ånd var langt mer levende enn i vår. Medlidenheten, som fordrer elendighetens avskaffelse, var den gang ennå en ukjent følelse,” sier Tilling til sin gamle, romantiske kriger av en svigerfar.

Lyspunkt fra Harvard
Og det er nettopp dette; Evnen til selvrefleksjon, som bringer fredsarbeidet fremover, skal vi tro Steven Pinker. Den vitenskapelige rockestjernen var nylig i Oslo, i forbindelse med konferansen Oslo Freedom Forum.

Vi lever i den fredeligste perioden i menneskehetens historie, skriver Pinker boken The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined.

”Overgangen til humanisme og menneskerettigheter er en historisk kraft i seg selv,” sier han i et ferskt intervju med Morgenbladet.

Harvard-professoren viser til at vi ikke lenger lager helter av erobrere, slik våre forgjengere gjorde. Narsissistiske dikatatorer oppfattes som gammeldagse, latterlige og passé i stedet for imponerende, ærefulle og storslåtte.

Han tar også et oppgjør med de som frykter at optimisme virker sløvende. Det er heller motsatt, mener han. Folk blir utmattet av pessimisme, og tenker at det ikke nytter uansett. Men det gjør det!

”Alle mål på menneskelig velvære går opp. Vi lever lenger, færre lever i desperat fattigdom, færre spedbarn dør, det er mindre krig, flere barn kan skrive, flere får skolegang,” sier Pinker, og slår fast at vi må begynne å se på hva som fungerer, og gjøre mer av det.

Barn og fredsarbeid
Her kommer årets fredsprisvinnere inn i bildet. Indiske Kailash Satyarthi har viet sitt liv til arbeidet for at barn ikke skal utnyttes økonomisk. Han har bidratt til utviklingen av sentrale internasjonale konvensjoner om barns rettigheter. Arbeidet hans virker. Vi kan gjøre mer av det.

Pakistanske Malala Yousafzai kjemper for barns rett til utdannelse. Gjennom selv å være den endringen hun ønsker å se i verden, viser hun at barn og unge i aller høyeste grad kan bidra i fredsarbeidet. Arbeidet hennes virker. Vi kan gjøre mer av det.

Fred og fest
Den 27. november 1895 signerte Alfred Nobel sitt tredje og siste testamentutkast. Formuen skal gå til et fond, hvis rente årlig deles ut som belønning til den som ”i løpet av det siste året har gjort menneskeheten den største tjeneste.”

Den ene av fem priser går til den som har arbeidet mest eller best for brorskap mellom nasjonene, avskaffelse eller reduksjon av militærvesenet (nedrustning) eller fredskongresser. Bertha von Suttners utrettelige fredsarbeid er kronet med seier. Ti år senere mottar hun selv Nobels fredspris, som den første kvinne.

I år er det hundre år siden hun døde. Det er blitt markert med konferanser i Paris, Wien, Haag og Stockholm. I november feires hun på Nobelinstituttet i Oslo.

Historien om Alfred og Bertha føyer seg inn i rekken av de menneskelige kraftverk som startes der riktige mennesker møtes.
Alfred hadde pengene og Bertha hadde visjonen.
Sammen var de dynamitt!