kathrine
Hvordan er det mulig å snakke om en raus tidsalder mens hatpratet bobler på nettet? Mens barn og voksne mobbes inn i fortvilelse og selvmord? Når forakt og lettvint polarisering preger samfunnsdebatten?
Blir vi ikke bare kjipere og kjipere? Mer dømmende og kyniske? Blir ikke samfunnet kaldere og mer lukket?
Det enkle svaret er nei. Verden går fremover hver eneste dag. Vi gjør så godt vi kan, og de fleste mennesker vil andre vel. Problemet er at den dype fremgangen går så sakte at mediene ikke fanger den opp.
”Ni väljer ju å visa fram min ene sko – den är jo jätteful!” sier den svenske samfunnsforskeren og statistikeren Hans Rosling i et legendarisk intervju med dansk TV. Han klasker foten i bordet foran den danske journalisten, som insisterer på at verden blir verre og verre.
Rosling holder på sitt, og viser til at barnedødeligheten går ned. Jenter går i skolen og et økende antall mennesker får utdannelse. Antall kriger og konflikter er synkende, og utbredelsen av prevensjon har snudd befolkningsøkningen globalt.
”Hvor har du dette fra,” spør den danske journalisten – meget skeptisk.
”Dette er statistikk som er sammenstilt av Verdensbanken og FN, og dette er ikke kontroversielt. Dette er ikke noe man kan diskutere. Jeg har rett og du tar feil,” slår Rosling fast.
Siden Hans Rosling dessverre døde tidligere i år, er det vi som må minne hverandre på denne utviklingen. Hvis verdensbildet til den danske journalisten får leve, risikerer vi å gi maktesløsheten fritt spillerom. Det har vi ganske enkelt ikke råd til.
Det blomstrer i søla
I dag er det nøyaktig fem år siden boken Raushetens Tid ble lansert. Lite ante jeg hvor mye jobb, motstand og glede den ville bringe med seg. Jeg har reist land og strand rundt. Truffet modige, ærlige mennesker av alle slag. Besøkt departementer og skoler – banker og kirkesamfunn – oljeselskap og ideelle organisasjoner – journalister og gründere.
Overalt har jeg merket lettelsen over å få utforske det ”forbudte”. Dypt menneskelige tilbøyeligheter som misunnelse, fordommer og forakt. Gjennom samtaler og møter med tusenvis av mennesker, har jeg
opplevd hvilke konkrete resultater som kommer ut av selvinnsikten. At både mennesker og organisasjoner opplever lettelse ved å erkjenne feil. At vi setter oss selv fri.
“I det øyeblikket vi aksepterer våre begrensninger, beveger vi oss forbi dem,” sa filosofen Albert Einstein, og akkurat sånn er det.
Blomster vokser ikke på vakker, kald marmor – de vokser i gjødsel – i møkk. De blomstrer i svinestien.
Raushetens vorspiel
”Vet du hva? Jeg har akkurat samme svinesti som deg!”
Mannen i dress står og tripper. Han viser til det jeg nettopp har snakket om: Hvor glad jeg er i å dømme andre. Hvor spydig jeg blir når jeg er redd. Misunnelsen min.
”Akkurat sånn har jeg det også. Har aldri turt å si det før.”
Han er ivrig som en liten gutt, og nettopp her – mens salen tømmes for folk, går det opp for meg: Vi er sammen om dette her. Om livet. Om ensomheten og svineriet. Om den vanskelige og ofte smertefulle selvinnsikten, som setter oss fri.
På mange måter kjennes disse fem årene med Raushetens Tid som et langt vorspiel.
Aldri har begreper som åpenhet, tillit og selvinnsikt vært mer relevante og tilstede i samfunnssamtalen.
Vi står fortsatt på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenheten. Som velger å løfte frem andre. Omtanken er fortsatt den nye effektiviteten. Samarbeidet er den nye konkurransen.
Snart begynner festen, og du er invitert!
Raushetens syv gode vaner
Unne andre suksess.
Våge åpenhet.
Lytte til andre.
Våge å feile – tillate andre å feile.
Ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.
Konfrontere med vennlighet.
Tilgi oss selv – og andre.
Les mer her:
Den emosjonelle revolusjon
Myke verdier forandrer verden
Unnskyld, Sophie Elise!