Feminin powerhilsen fra NYC

Feminin powerhilsen

Vår tid er kommet.
Gamle regler faller.
Nye stemmer stiger.

Vi bruker F-ordet uten å bli brent på akademiske, økonomiske og politiske bål.
Jeg sier det rett ut:
Feminin.

Hånlatter
Bare å skrive dette ordet kjennes risikofylt.
Det setter alltid i gang sterke følelser rundt middagsbord og i debatter.
Både kvinner og menn vil ha seg frabedt å få dette ordet klistret på seg.
Slik trenger vi ikke å ha det lenger.
Slik vil vi ikke ha det lenger!

”Tiden er inne til å slippe løs vår hellige, feminine stemme”, sier Texas-forfatteren Sera Beak.
En bitte liten kvinne, som i hele sitt liv har fått høre at hun må legge om stilen, heve stemmen og spisse budskapet for å nå gjennom.

Nå står hun på scenen i New York og leverer historien om hvordan hun lavmælt, mykt og kompromissløst har holdt på sitt.
Holdt på seg selv.
Om øyeblikket da hun sto på talerstolen for første gang.

”Sjelen min hadde sin offentlige debut, og jeg skalv av skrekk og freidighet.”
Om kritikken hun møtte.
Nedlatenheten.
Latteren.
Useriøst!
Kvinnebabbel!

Mental burka
I salen sitter drøyt 400 kvinnelige entreprenører og ledere – journalister og kunstnere med én ting til felles:
Vi ønsker å være med på å forandre verden, og vi forstår så inderlig godt hva hun snakker om.

Vi sitter i salen og gråter.
Vi gråter for mødre og bestemødre som har sittet tause rundt middagsbord mens ”store, viktige politiske saker” er blitt diskutert.
Vi gråter for alle de kvinner som fortsatt sitter tause.
Som om deres stemmer er irrelevante.
Og Sera Beaks spørsmål skjelver i luften over oss:
Skriver jeg – arbeider jeg – bidrar jeg – ut fra min hellige feminine sjel?

Våger vi?
Finansdamer?
Businessdamer?
Mediedamer?
FN-damer?

Eller er vi «pappas snille piker», som super-feministen Valerie Solanas skriver om så ofte?
Snille piker som gjør som pappa sier – snakker, jobber og skriver slik det forventes av oss.
Pålegger oss en mental burka, der det meste som lukter av «kvinnemas» er trygt plassert bak gitteret foran ansiktet?

Jeg vet at jeg gjorde det lenge.
Jeg snakket, skrev og tenkte som forventet av finansbransjen rundt meg.
Jeg sang, spilte og opptrådte som forventet av jazzverdenen rundt meg.
Jeg vet også at veien ut er lang og fylt av både glede og hån.

Sukkerspinn-debatten
Som da det braket løs i Norge i vinter.
Da hjerter og heiarop kick-startet den såkalte sukkerspinndebatten.
Profilerte norske næringslivskvinner ble kritisert for å «forsøple» den offentlige samtalen med hjerter og følelser.
Aftenpostens kommentator Hilde Harbo kalte det «søtnost formulerte nettkommentarer».
Dagens Næringslivs kommentator Eva Grinde kalte det «rosa sukkerspinn».

Det er nettopp dette Sera Beak snakker om.
Det er på denne måten feminine stemmer jages tilbake til kjøkken og stue.
De er ikke «saklige» nok – (hva slags saker?)
Ikke «kunnskapsrike» nok – (hva slags kunnskap?)
Ikke slagkraftige nok – (hvem skal slås?)
Kort sagt – ikke maskuline nok.

Feminin – what the f…?
”Det er stor forskjell på medgjørlig og feminin,” synger Anne Grethe Preus i sangen ”Forskjellig”.

Så la oss tømme F-ordet én gang for alle:
Tømme det for svak, sykelig, smiskende og sutrete.
Tømme det for unnfallen, underdanig, underlegen og usynlig.
Fylle det med smidig, fleksibel, samarbeidsvillig, modig og romslig.

”Den nye bølgen feminisme er ikke et kvinnespørsmål, men et menneskespørsmål” sier Chantal Pierrat, gründer av Emerging Women-konferansen.

”Min frigjøring som mann avhenger av din frigjøring som kvinne”, sier Tony Porter i sin formidable TED-talk «A call to men».
«Hvis vi lærer våre sønner at det er pinlig å bli kalt «a girl» – hva lærer vi dem da om jenter?»

Han oppmuntrer til en redefinere M-ordet:
Maskulin skal tømmes for voldsom, dominerende, rasjonell, ubevegelig og overlegen.
Å være maskulin skal fylles med omtenksom, lyttende, lydhør, sterk, følsom og modig.

Vår om høsten
Det er oktober, og sommervarme i New York.
Myke, mørke fløyelsnetter og varme, klare dager.
Høsten blinker likevel med røde, gule og tørre blader.
Som for å si at sommerfesten nærmer seg slutten.

Men høsten tar feil.
Det er nå det begynner.
Vi er ikke kjønnsnøytrale lenger.
Vi er kjønnsmodne!

Jeg blir veldig glad for å høre deres tanker om femininitet i arbeidsliv og privatliv.
Er det greit å snakke om?
Hvordan bringer dere femininitet inn i livet dere lever?