kathrineNæringslivet kan skape fred
Virgin-sjef Richard Branson var blant vinnerne av Business for Peace Award i Oslo rådhus torsdag kveld. Prisen ble delt ut for femte gang, i år med fire tidligere nobelprisvinnere i priskomiteen og over 700 tilhørere i salen.
Selve kombinasjonen av ordene «business» og «peace» fremkaller et ras av sarkasmer og spydigheter i meg. Hvordan er det mulig å bruke disse to ordene i samme setning? Når vi vet at de økonomiske forskjellene i verden aldri har vært større?
Når vi ser gigantbanker reddes fra konkurs, samtidig som folk sulter og banksjefene fortsetter å håve inn bonuser i hundremillionersklassen?
Når klesarbeidere i Kambodsja jobber tolv timer i strekk, til tre dollar dagen med elendige arbeidsvilkår, slik Aftenposten TVs serie Sweatshop viser?
Hva er så fordømt fredsskapende med det?
Personlig ansvar
Veldig lite. Følelsen av dyp urettferdighet rundt skjeve økonomiske systemer, koblet med brutal grådighet og elendig fattigdom, skaper tvert imot sosiale spenninger som kan være krigsskapende.
Veldig lite. Følelsen av dyp urettferdighet rundt skjeve økonomiske systemer, koblet med brutal grådighet og elendig fattigdom, skaper tvert imot sosiale spenninger som kan være krigsskapende.
Likevel. Det skjer noe. Sakte. Sakte. År etter år.
Noen ledere tar ansvar ut over det normale. Slike som fjorårets prisvinner, investormogul Arif Massood Naqvi fra Pakistan, mannen bak Accord-avtalen; en juridisk bindende avtale som skal sørge for flere og uanmeldte fabrikkinspeksjoner i Pakistan, utbedring av farlige bygninger og mer innflytelse for fagforeninger.
«Det er hyklersk av internasjonale kleskjeder å vente til tusen mennesker er døde med å ta et større samfunnsansvar», sa han til NRK etter at han mottok prisen. Han siktet til tekstilfabrikken som kollapset i Bangladesh i mai i fjor.
Slike som Kesha Kumari Damini, en av årets prisvinnere. Som kasteløs i Nepal har hun trosset alle trusler og ydmykelser. Over 60.000 mikro-entreprenører nyter nå godt av denne ustoppelige kvinnens dedikerte arbeid.
Kommunalt fredsarbeid
Samtidig jobber sterke organisasjoner systematisk og seriøst med å skape bevissthet rundt temaer som korrupsjon og maktmisbruk.
En av de fremste, Transparency International, reiser for tiden rundt og trener norske kommunepolitikere i kunsten å motstå fristelser. For korrupsjonen er ikke utenlandsk. Den er norsk så det suser.
Takk og lov for Transparency International. Takk og lov for fremsynte kommuner som ser at også kommunepolitikk er fredsarbeid. At det handler om mennesker – om dem selv. Som ser behovet for å bli kjent med egne handlinger og tilbøyeligheter.
Helt i starten
Av og til kan det virke som om kampen mot korrupsjon og maktmisbruk er nytteløs. At den har pågått til alle tider. I virkeligheten har den nettopp begynt.
For 20 år siden var temaet så tabu og unevnelig at det fikk foregå i massivt mørke og stillhet. Det er ikke mer enn 11 år siden FNs hovedforsamling startet sitt systematiske korrupsjonsarbeid.
«Inntil tidlig på 1990-tallet ble korrupsjon nesten aldri nevnt i offisielle sammenhenger, selv om alle visste at det foregikk», uttalte FNs generalsekretær Kofi Annan, da konvensjonen mot korrupsjon ble lagt frem i oktober 2003.
Forretningsverdighet
Det er i dette perspektivet vi må se den åtte år gamle stiftelsen Business for Peace. Torsdag var hundre toppledere fra hele verden samlet til en konferanse der det overordnede spørsmålet var: Hvordan kan næringslivet bidra til en fredeligere verden?
Deltagerne representerer rundt to millioner ansatte, og har forlengst svart ja på spørsmålet om det er mulig, eller i det hele tatt ønskelig, for næringslivet å bedrive fredsarbeid. Det er en selvfølge for dem.
De kaller det å være forretningsverdig.
«Mening er den nye lønnsomheten», sier Per Saxegaard, den drivende kraften bak Business for Peace. Han viser til at hele det globale næringslivet er i endring. Makten flyttes fra selger (bedriftene) til kjøper (oss alle) – i en rivende fart.
Og presset kommer fra undersiden – fra kunder og fra ansatte, som tørster etter mening og tilhørighet, og som bruker teknologi til å finne det. Alt blir gjennomsiktig. Til slutt er det ingen steder å gjemme seg. Ledere kan ikke lenger styre informasjonen.
Med rene ord: Det blir stadig vanskeligere å være en kødd. Det blir stadig mer attraktivt å være forretningsverdig.
Næringslivets fredspris
Lederen i Amnesty Norge, John Peder Egenæs, er blant de mange som ønsker næringslivets fredspris velkommen.
«Mange ledere forstår at det vil slå tilbake hvis de ikke forholder seg ansvarlige til samfunnet rundt seg. Jeg tror Business for Peace kan komme til å få en viktig betydning», sier han.
Priskomiteen består nå av de to fredsprisvinnerne Shirin Ebadi og Leymah Gbowee, i tillegg til de to nobelprisvinnerne i økonomi, professor Finn Kydland og professor Michael Spence ved Stanford-universitetet.
Den etiske og akademiske tyngden er udiskutabel, og prisens mål er tindrende klart: Å løfte frem ledere som tar et stort sosialt ansvar, og derav blir attraktive å gjøre forretninger med – både for ansatte og for kunder.
Oslo rådhus torsdag kveld. Seks prisvinnere – fire kvinner og to menn, fra Bangladesh, Tunisia, Nepal, Libanon, USA og Storbritannia.
De representerer en trend vi så vidt har sett starten på: Næringslivsledere som tar ansvar utover bedriften de leder. Som har opplevd den dype gleden det gir å være med på noe som er større enn dem selv, og som ønsker å fortsette med det.